Jeg har et stort hull i buksa. Rett under venstre rompeball. Ikke et slikt man kan ense dersom man kikker nøye etter, hvilket jeg ikke skal innbile meg at folk gjør, men et slikt man ser temmelig godt og som man sikkert får plass til begge hendene i dersom man prøver. Hvilket jeg skal fortsette å håpe på at en eller annen tilfeldig tomsing ikke bestemmer seg for å gjøre en dag.
Men det er altså ikke et enkelt håp å klamre seg fast i da man hver dag begir seg ut på ferden mellom leilighet og jobb blant en Oslobefolkning som knapt kan sies å være 100% mentalt stabile til enhver tid (nei, jeg har ikke på denne buksa hver dag, men paranoia sitter i hodet, get it???). Det ser man eksempler på hver dag. Alt fra gale privatbilsjåfører til gale bussjåfører til taximania en hvilken ved en hvilken som helst anledning . Man finner de i sitt eget hjem også, men dette skal ikke handle om samboere man kan stille spørsmålstegn til, selv om jeg for tiden finner meg selv innlosjert med et par av denslags, det handler om menneskene på bussen. Den bussen som går tidlig på morningen, og som aldri har ledige sitteplasser for folk med svære hull i buksene.
Ikke kan man skylde på andre enn seg selv når en plasserer seg selv i en slik kronglete situasjon heller. Det var jo jeg som tok på meg denne buksa, og samme hvor glad jeg er i den, og hvor fin den er ellers, så er det uomtvistelig et hull i rompa på den. Et hull jeg er så altfor bevisst på når jeg traver inn på bussen og klenger meg oppi et hjørne med bakenden mot noe som skal kamuflere og for en kort stund avlaste min hull-i-buksa-paranoia. Med et fast grep om rekkverkeriet skuer jeg med mysende blikk på mine medpassasjerer.
Stålansikter og morgenspøkelser.
Situasjoner som dette får en liten bondeknøl som meg selv til å etablere solid grunnmur under paranoiaslottet. Jeg er vant til at folk ler høylytt hver gang jeg går på trynet, hvilket ikke er så sjeldent. At folk påpeker hullete bukser og slitte sko er heller ingen sjeldenhet. At i det minste NOEN prøver å skjule et påtrengende glis da en bortkommen indre østlending knoter seg frem i tigerstadens kollektivtilbud med verdens største hull i bukserompa hadde jeg så vitterlig forventet. Den gang ei. De vugger i takt med bussen oppover mot Nydalen, mens jeg klenger meg fast til rekkverket som en treåring på fotgjengerdebut klamrer seg til stuebordet. Forbi blåsbortveien til øvre stabburvei. Tiden er inne for nok en trav og jeg spretter av bussen mens veska tjener som nok et desperat kamuflasjeforsøk. Jeg velger å tro at det funker.. Nå kan jeg trille rundt på kontorstolen resten av arbeidsdagen uten å blotte så mye som litt av manglende stoff i buksa.
Da tror sikkert alle jeg har mensen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar