fredag 28. august 2009

Jeg krever erstatning!

Jeg bare vet ikke helt fra hvem, men det kan virke som om jeg kan skylde på produksjonsansvarlig i denne sammenheng. Det er jo en trend i disse dager å kreve penger fra de som har det, selv om de er ganske utenforstående til det eventuelle problemet. Men tenk så flott det hadde vært å kunne skylde på gjerningsmannens nærmeste overordnede? Eller nærmeste overordnede som innehar det vi krever for å bli fornøyde?
Slik er jo oppveksten vår stort sett. Ordningen er bare ikke så åpenlys som forklart ovenfor. Du tryner på trappa i en alder av fire, mamma og pappa har bygd trappa og er hendig nok også nærmeste overordnede. Du hyler til krampa tar deg og krever is i bøtter og spann, selvfølgelig mer enn du kan få, og tilslutt så får du i alle fall litt og er tilfreds med det. Når vi blir eldre lærer vi å kreve utetimer på skolen og flinke lærere før vi går ut i jobb og krever arbeidsgiver fra topp til bunn av glasset. Hele veien overordnede, såklart, og de har alltid ansvaret for alt - uansett. Får Ola en ball i huet i denne utetimen så er det lærerns feil, var jo der utetimen kom fra. Man kan også finne det for godt å gå på sosialen og skylde på staten for noe våre foreldre gjorde - satte oss til verden.
Det lønner seg altså å alltid ha en overordnet, uansett situasjon. Noen å skylde på. Dersom du ikke har noen å skylde på så blir du mest sannsynlig den som blir skyldt på, hvis ikke den som skylder på deg er litt kreativ, da.
Hadde jeg vært Kongo så hadde også jeg krevd Norge for noen kroner dersom den skyldige ikke kan spytte inn noe. De to nordmennene som plaffa ned en stakkars sjåfør kan jo ikke tømme lommene for noe annet enn møll og binders, pluss at landet de kommer fra er tross alt nærmeste overordnede med midler til å betale for seg litt. Kanskje litt over kanten å kreve mer enn landet eier og har av verdier. Noe grunnleggende er misforstått fra vår barndoms læring. At hele rettsaken er en fadese er noe vi forsto for lenge siden, men at de skulle fjerne all tenkelig tvil med et blodseriøst krav på 3000 milliarder var ganske urutinert. Det blir som å tryne på trappa og kreve at mor og far kjøper Hennig Olsen. Rekker du å tenke så langt så var det kanskje ikke så vondt allikevel?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar