tirsdag 25. august 2009

Gledelig, karismatisk kaos blant de blakke barn på haugen

De fleste har nok merket seg at det å bo alene i Oslo ikke er spesielt lukrativt rent økonomisk. Med mindre du har inntekt på linje med de som er å observere i bilderammene i Aftenposten økonomi (og ikke er bedrager), vil det si. Ei jente i midten av tjueåra, med diffus utdannelse og arbeidserfaring i hytt og gevær kombinert med et utall beskjeftigelser av idealistisk art har ikke det - altså må man belage seg på bofellesskap og da helst i lag med noen man tåler trynet på. Siden skal man på sett og vis hive seg ut i visningenes verden. Her gjelder det å ikke ha forventninger av de helt store dimensjonene, for ingen leiligheter til overkommelig pris er fri for snedige "bonuser" i Oslo. Nå har jeg vært rimelig heldig med hvem som fant ut at det kunne være levelig å bo med meg, og etter min mening har vi vel egentlig vært tålig heldig med leilighet også. At det er en "suite" i femte etasje uten heis kan betale seg for fysikken over tid, så den biten skal man alltids overleve.

Den festligste attributen ved denne leiligheten er det faktum at man må bevege seg gjennom mitt soverom for å komme seg til badet med dusj. Dette forekommer i størst grad på morningen, da selvfølgelig grytidlig. På denne tiden av døgnet enser jeg bare diffuse siluetter som svever gjennom værelset uten at det gjør meg noe, men dersom disse figurene gjør en nummer to på badet så merkes det bedre at noen har vært i området. At folk skal tasse gjennom rommet mitt i tide og utide betyr også at jeg må gjemme all my privates mye bedre og holde rommet relativt ryddig til enhver tid, hvilket byr på visse utfordringer da rommet er bittelite. Det betyr få steder å gjemme ting og liten plass til rotet. Hvis det ligger en genser på gulvet så ser det med andre ord ganske bomba ut. Men det er vel bare en av mange utfordringer i mitt skjødesløse liv som jeg nå skal gjøre skjødesrikt på en måte. Ved flere anledninger er jeg, i likhet med mange andre (håper jeg), i stand til å levere påstander slik som "nei, ikke noe øl på meg i dag. Opp tidlig" Dagen etter henger man over disken på det nærmeste kaffeen og fråtser etter en femdobbel espresso mens det iverksettes desperate forsøk på å gjøre noe med de hersens rødsprengte øynene innen man går inn døra på jobb.
Dette er bare ett av mange eksempler. Jeg kan ikke telle så langt som hvor mange fler det finnes, og jeg er åpenbart ikke svært lærevillig. Mon tro om dagen kommer, hvor jeg innser at dette strukturerte livet jeg streber etter bare ikke ligger for meg. Jeg kunne definitivt levd godt da. Vel vitende om at jeg per natur ikke er i stand til å være fornuftig.. Ingen samvittighet å skylde på, ingen selvkontroll å holde tritt med. Disiplin er et fremmedord, osv. Hvem har bestemt at det ikke kan være slik?

2 kommentarer:

  1. Og her mangler man dør, og den ene må gå gjennom et skap for å komme til kjøkkenet. Men hei, vi har jo alle sett Narnia, så det trenger jo ikke være en bad thing;-)

    SvarSlett
  2. Dører er oppskrytt..

    SvarSlett