Skumle skumle verden

Ja, det er mange som skal ha det til at den er veldig skummel, og svært mange som tar det for god fisk at svært lite er skumlere enn denne verden vi lever i. Svineinfluensaen må ha vært gull for alle medier som ikke lenger ser det fruktbart å snakke om kriger langt unna landet, og maten og vannet mange mennesker, untatt nordmenn, ikke har. Endelig kom det noe som rammer oss også, og folk klarer ikke å være like blasse overfor dette. Men influensaen er så lite skummel at jeg ikke gidder å bruke tankekapasitet på det. Blir du sjuk så blir du sjuk, dør du så dør du. Og det er jo trist nok, men hei, newsflash; døden er en del av livet! Nok om det..

Det er alle sjansene man tar og ikke tar som skremmer meg. Ikke baselusker, religiøse fundamentalister og maktsyke statsoverhoder. Selv om jeg tror jeg gjør mitt for en slags "kamp" i rettferdighetens navn, fordi det angår meg og mine både her til lands og utover grensene, så innser jeg også at min innsats er en dråpe i havet og at utfallet av slike kamper ikke kan krediteres meg og ikke rammer det meg i noe større grad heller. Jeg orker rett og slett ikke å gå rundt og være dritredd på alle andres vegne. Slik får man angst av, og dét er en unødvendig sykdom å pådra seg. Skal jeg få angst så er det fordi jeg stadig vekk løper på en eller annen impuls jeg ikke vurderer noe videre før tanken ikke tenkes, det som gjøres er gjort, skaden skjedd og tanken er tenkt i etterkant av alt rotet man rekker å stelle i stand først. Slik som den setningen der, ja. Men hva med de impulsene man rekker å tenke på og overveie i det lange og det breie, men som aldri føles veloverveid allikevel? De virkelig store, tunge sakene som du vet kommer til å prege livets retning i aller høyeste grad. Hvordan kan man unnvære å løpe på en aldri så liten angstpatrulje på den veien?

"Hei, pappa. Jeg har kommet inn på master of fine arts på kunstakademiet i San Fransisco."

Stillhet.