tirsdag 13. oktober 2009

Ryper, familieidyll og en barbiedukke som aldri lanseres på verdensbasis..

Jeg er en av de som har en ganske ålreit familie. Ikke bare ganske ålreit, egentlig. Det er ikke slik at de må godtas fordi de er familie type ålreit, men rett frem fine folk på sine vis.
Her om dagen, for eksempel, bakte jeg kanelboller fritt etter minne fra da jeg var lita og fulgte ivrig med når min mor bedrev bakeribusiness i heimen. Det ble selvfølgelig katastrofalt i den grad at jeg ser meg nødt til å skamme meg litt, og kanskje avstå fra å bake noe særlig mer i nærmeste fremtid. Poenget er at barndomsminnet henger godt i, og det er gode minner.
At kanelbollene endte opp med å tilhøre en sjanger for seg selv fikk samboerskapet lide for, men det er en annen sak.
I min tid som lille-Ingunn hadde jeg en hund som het Storm, og han var verdens største engelsk setter (Han hadde sikkert spist kanelbollen, bare så det er sagt. Hunder er greie sånn). Vi var en god match. Jeg kunne sette meg på romperallyet, klamre meg fast i båndet og si "Se! En fugl!", så løp han femmilsskoa av seg og jeg endte opp nederst i ei grøft 23 meter lenger borte.
Etter at Storm gikk bort fortsatte jeg å løpe etter rypene. Skal ikke skryte på meg noe særlig hell, men Storm er sikkert stolt over å ha videreført sine instinkter, og tenker i sitt stille sinn at tanken teller (hunder er greie sånn).

Ligger litt i familien, dette med ryper. Jeg jager dem, pappa skyter dem, mamme steiker dem og søstern spiser dem. Hun har også en del av dem i venneflokken. Hun kakler med, og om dem, samt jobber med å være en sjøl.
Da jeg var i Bergen denne helga prøvde hun å sparkle frem en rype til, gjennom et program som stadig gjentar seg når jeg avlegger den inneklemte vestlandsstaden en aldri så liten visitt.
Pimp my sister-programmet.
Gjenfortellingen her baserer seg på minnet, inntrykk, uttrykk, tolkning, misforståelser og forståelser, bleike erindringer og direkte feilsitering.

Halldis: Hei søster!
Ingunn: Hallajs!
Hillevi B: Hallå, lilla syrran!
I: Frøken Sverige! Hur mår du?
HB: Førtreffligt. Det der glaset med vin og den torra flygplats loften er en heftig kombo, ska jag seja. Men det er mysigt.

H: Fin flytur?
I: Ja, mye bebisser på Norwegian, gitt.
H: Hehe. Ny bukse?
I: Ikke vær frekk.
HB: Jag tycker dina bykser er mysiga, men jag har drukkit vin. Shrek er också rett mysig just nu.

Standarden er satt for ei heller tilbakelent lillesøster med hullete bukser og relativt ambivalent innstilling til hvilken høyde nesa bør befinne seg i ved ulike anledninger. Jeg tenker at man ser best hvis den peker rett fram, og at hull i buksa er greit sålenge det ikke er kaldt. Så feil kan man ta, altså. Buksa er feil og nesa er feil. så enkelt er det med den saken!- Dermed blir man ufravikelig utsatt for slike programmer, og for at det ikke skal forekomme noen misforståelser, så må det sies at jeg ikke plages nevneverdig siden jeg nesten fascineres over engasjementet ryper kan få over seg. Jeg kan heller ikke nekte for at enkelte farger er fine sammen, mens andre kanskje burde få privat hylle i klesskapet, evt søplekassa. Skoene mine detter muligens noe fra hverandre også, samtidig som jeg er en helhjerta tilhenger av gjennomførte morrasveiser med matchende døseblikk.

Storesøstre er egentlig ganske heldige slik. De har en egen barbie-dukke. En lillesøster som mer eller mindre frivillig blir utsatt for alt mellom himmel og jord frem til storesøster beslutter å forlate redet.

1 kommentar:

  1. Ha ha ha ha ha..... jeg har igjen underholdt hele kontorbygget med gapskratten min!!!!
    Jeg har jo verdens beste lillesøster!
    Smask smaks :-* Savner deg masse!

    SvarSlett