Klisteryrket bartending

Jeg begynte å jobbe i utelivsbransjen for mange herrens år siden. Da jeg var seksten, for å være helt korrekt. Siden har jeg vært inn og ut av diverse barer over land og strand, innsiden og utsiden, baksiden og forsiden, øverst og nederst, og ved passerende tilfeller av mindre gjennomtenkt impulsvirksomhet - på scenen. Stort sett alle steder det går an å oppholde seg i en bar, you name it, I´ve been there. Det makeløse ved denne typen arbeid er overraskelsesmomentene. To dager er aldri like, på tross av at man alltid lager hundreogåttåfjerti djinntånnikk, rundt en million kalde, halliter, øl, pils, besj, birra, beer og cerveza(sistnevnte for klysete nordmenn som mener det er eksotisk å bestille øl på spansk), samt et par snes tequila shots til de som senere vil komme til å betjene noe som, for de, lett kan forveksles med en svingstang, men som for oss andre minner mer om en lettere betuttet dørvakt.
A warning to the curious. Straks du ramler inn i dette yrket så kommer du deg aldri ut. Om du så får deg full dagjobb og et knippe hobbyer, så kommer du alltid til å ville oppholde deg bak baren igjen.. slik er det bare.

Puslete nordmenn - ha tro på dine røtter!

Verden er full av selsomme fiksfakserier som krever oppmerksomhet. Her forleden ble jeg fortalt at en løk kan brukes til å lade mobilen. Ikke vet jeg hvordan, men en opplyst sjel skal ha det til at slikt går an. Og jeg fascineres, selvfølgelig. Den gjengse nordmann ville antakelig feid av dette som unødig kunnskap, like interessant som lettkokt Bjørn havregryn med vann, for siden å tre på seg Madshus skisko til 1700 kroner og gi seg i kast med en lett runde på fire mil i 17 minus. Hvilket også er fascinerende, bare på en litt annen måte,litt mer mot landskapet som grenser til morbid selvpining.

Nei, og atter nei. Dette kan gjøres enklere.

I disse dager er overleving i en kompromissløs norsk vinter som krever oppmerksomhet, og med dette har jeg kommet frem til enkle regler som ikke bare får en gjennom snøstormen, men som også hever selvfølelsen i betydelig grad. Hør her, min gode nabo, sterke landsfrende, stolte viking med glinsende øyne mot i brøstet. Kom til meg - og du skal få råd! Kontorrotte - grav frem dine røtter og møt moder jords vrede slik som dine forfedre! Vær tro mot dine instinkter, og lat mjødet holde legemet med varme mens stormen er i sitt ess og river i kastene! Trekk skamløst frem lommelerka fremfor oppskakede baristaer på kaffebrenneriet en tidlig mandag morgen! Sett hårdt mot hårdt! Hyl mot vinden, slik som den beinløse general i Forrest Gump! ER DETTE ALT DU HAR, MODER!! Trykk fjeset mot frontruta i bussen på vei til jobb, strekk armene i været og jall uhemmet løs - I´m the king of the world!!

For det er nemlig slik at mobbere, i dette tilfellet værgudene, er som alle andre mobbere lite interessert i å pirke på usle menneskefjotter som ikke bare tåler det de får i trynet, men håner dem i tillegg.

Kort oppsummert - Følge disse reglene i en måned eller to, så gir det seg. Det lover jeg.

IKEA comfortable

OOOoooo detta var en vakker rynke
OOOooo ned i den kan et cruiseskip synke
Med snuten først, OOOohohooohooo!
Den rynka er størst!

OOOOooo se på min appelsin,
OOOoooo den er større enn din!
Heeeeelt fra hofta, ned til knærne,
Gjennom tåa og utpå klærne.
OOOooohoHOOO!! Min appelsin,
Er større enn din.

OOOooo så grå du er?
OOOoooooo ligner litt på en stær.
Er stæren grå? Trodde den var blå??
OOOhohooo!! Grå som en stær!
Du ligner litt på drittvær.

OOooo jorda er en tredemølle
AAaaaaiii, skulle så gjerne hatt følge
OOOOoooooo men jeg har jo denne kølla!
OOOhohoooo, jeg får has på denne mølla.

OOOooo dette brune her er mykt.
Hmmmjooo, dette legemet er litt sykt
JeeeEEEEg setter spaden her, jeg
ÆPPÆPPÆPP, jeg hugger tær på min vei!

IKEA comfortable.

Ramsalt popkorn

Ramsalt popkorn vandret på et fjell
Ramsalt popkorn gikk på en smell
Fjellet var nemlig fullt av lava
Og med varme smalt popkorn helt til Okinava

Ramsalt popkorn vandret i Okinava
Ramsalt popkorn drikker litt Cava
Plutselig ble popkorn fryktelig full
Og ravet rundt med bare tull

Ramsalt popkorn møtte en gutt
Ramsalt popkorn ble veldig mutt
For liten gutt spiste Ramsalt
Så ned i guttens mage han falt

Ramsalt popkorn vandret i mage
Ramsalt popkorn bygget en hage
Med blomster og bær og flyvende stær
Popkorn trives godt nedi der

Skumle skumle verden

Ja, det er mange som skal ha det til at den er veldig skummel, og svært mange som tar det for god fisk at svært lite er skumlere enn denne verden vi lever i. Svineinfluensaen må ha vært gull for alle medier som ikke lenger ser det fruktbart å snakke om kriger langt unna landet, og maten og vannet mange mennesker, untatt nordmenn, ikke har. Endelig kom det noe som rammer oss også, og folk klarer ikke å være like blasse overfor dette. Men influensaen er så lite skummel at jeg ikke gidder å bruke tankekapasitet på det. Blir du sjuk så blir du sjuk, dør du så dør du. Og det er jo trist nok, men hei, newsflash; døden er en del av livet! Nok om det..

Det er alle sjansene man tar og ikke tar som skremmer meg. Ikke baselusker, religiøse fundamentalister og maktsyke statsoverhoder. Selv om jeg tror jeg gjør mitt for en slags "kamp" i rettferdighetens navn, fordi det angår meg og mine både her til lands og utover grensene, så innser jeg også at min innsats er en dråpe i havet og at utfallet av slike kamper ikke kan krediteres meg og ikke rammer det meg i noe større grad heller. Jeg orker rett og slett ikke å gå rundt og være dritredd på alle andres vegne. Slik får man angst av, og dét er en unødvendig sykdom å pådra seg. Skal jeg få angst så er det fordi jeg stadig vekk løper på en eller annen impuls jeg ikke vurderer noe videre før tanken ikke tenkes, det som gjøres er gjort, skaden skjedd og tanken er tenkt i etterkant av alt rotet man rekker å stelle i stand først. Slik som den setningen der, ja. Men hva med de impulsene man rekker å tenke på og overveie i det lange og det breie, men som aldri føles veloverveid allikevel? De virkelig store, tunge sakene som du vet kommer til å prege livets retning i aller høyeste grad. Hvordan kan man unnvære å løpe på en aldri så liten angstpatrulje på den veien?

"Hei, pappa. Jeg har kommet inn på master of fine arts på kunstakademiet i San Fransisco."

Stillhet.

Klønete form for formidling, og totalt blottet for viktig budskap.

I dag har jeg lite å formidle, men en trang til å formidle noe. Det skjer hele tiden. Så i dag skal jeg bare si...

Det skjer altfor mye i denne verden. Det får´n si. Hard satsning på 8-16 jobb og stabilisering i det som alltid har vært et endeløst kaos. Det kan´n tru. 8-16 bidro strengt talt bare til at man har mindre tid til å stabilisere det endeløse kaoset, som det ganske enkelt ikke ble noe mindre av da denne arbeidstiden ble en realitet. For det er jo slik, at når kaoset strekker seg mot en nesten uoppnåelig høyde, så søker man denne roen, og når roen kommer så kan man ikke forsømme alt man gjorde da kaosland var oppholdsstedet. Hva får man for å lure seg sjæl, lissom? Tur/retur og kaos multiplisert opp i uante mengder ukjente bokstaver og tall. Matematikk ingen tallguru ennå har prestert å lære en amatør på jord.

Men optimist, dét er man da alltids! For er det noe min mor har lært meg, så er det at det man har lyst til har man alltid tid til. At latskap, dårskap, regnskap og klesskap kommer i veien kan man bare takke seg selv for, og tidsklemme - Dét er en illusjon. Eller noe man ligger og tenker på i senga en tidlig morgen, samtidig som man slår fast at man burde ha stått opp for tre kvarter siden. Men tidsklemma.. er en illusjon.
Jeg har tid til å komme sju minutter for seint på jobb fordi jeg bare skulle få med meg en konsert først. Jeg har tid til å sove litt lenger enn planlagt hver dag, fordi frokostblanding tar åtte minutter å lage og å konsumere hvis man ikke søler. Jeg har tid til å søle, fordi når jeg ikke rekker bussen av den grunn, kan jeg bruke de 10 ekstra minuttene på å fabulere over slikt man ellers ikke fabulerer over. Slikt som Post-its.. Eller binders. Kontorrrekvisita er slikt jeg tenker mye på, men ikke har så mye av.
Ja, jeg kan bekrefte at jeg besitter en utrolig tørr skalle. Derfor kjøper jeg kaffe nesten hver eneste morgen. Ikke at det nødvendigvis har noe som helst sammenheng, men rett ved siden av buss-stoppet på Haugen kan man kjøpe kaffe, og det går godt med tanker om kontorrekvisita.

Bare så dét er sagt...

CartooooOOOOOOoooon